Oppsummeringen

Dette skulle jeg ha gjort for lenge siden.
Men det ble liksom aldri tid. Nå som ingen leser bloggen min mer, kommer det. Men var det egentlig noen som leste den noen gang? Det visste jeg vel aldri. Fikk noen tilbakemeldinger av folk jeg ikke kunne tenke meg at hadde vært inne, men man har liksom ingen kontroll på hvem som leser. Kanskje også greit. Nå er det i alle fall ingen som leser, men det gjør meg av en eller annen grunn ingenting.

Her kommer uansett en oppsummering av the oberflächliche Best of. Cirka. Kanskje for din skyld, kanskje for min, kanskje for begges.

Beste utested: Intersoup. Konserter 4 ganger i uka i kjellern (mest gratis), spill i skapet, den beste jogiteen, de artigste DJene, hyggelig betjening, nydelig sør-asiatisk mat, den fineste doen (levende lys, ørelappstol, blomster, speil med blomster rundt), myke sofaer, friske blomster and so on.

Beste bokhandel: Den i Alte Schönhauserstr. Fordi de fleste er tatt over av kjedene, men ikke denne. Liten, men flere bøker enn mange av de store. Og Anakoluth i Schönhauser allee. Uavhengig og tar inn bøker fra mange uavhengige forlag. Kjedene i Tyskland er mye større og styggere enn i Norge på bokhandelområdet.

Beste frokost: Den beste buffeten kombinert med hyggelige omgivelser får man på Im Nu på Helmholzplatz.....men den mest etiske, må være vegetar/veganerfrokosten på Morgenrot. God er den og. Også for samvittigheten. Den på søndager på Freiluftschwimmer er også veldig bra. Da sitter man på en båt inne i en liten bukt. Rett overfor Club der Visionäre. Om man kommer halv 4 er det last-minute pris. Ca 5€. Godt å føle at man blir belønnet for å ha stått opp sent og ikke ha kommet seg til frokostbordet før den tid, synes jeg.

Område i sola: Helmholzplatz. Kan bevege seg rundt med sola. Starte på Frida Karlo, Vidre til Im Nu med deilig frappé, spise en is litt lenger bortenfor, ettermiddagssola på Wohnzimmer. og på kvelden får man sola i øynene når man drikker ekte varm sjokolade på et av de to stedene som har slikt på plassens østside. Etter det Suppe eller dumplings på Intersoup borti gata og dagen er perfekt. På denne plassen har folk benyttet uteserveringa til etter midnatt siden slutten av april.

Filmutleie: 451 - en sånn med de mer alternative filmene også i motsetning til de store kjedene. I tillegg har de mange filmer i orginalversjoner (mange ellers har bare tysk dubbing og slikt er jeg ganske hard på at man ikke ser), et eget science fiction-rom (som innsiden av et romskip) og hun i kassa snakker norsk (hun er tysk, men studerer norsk).

Beste solopp- og nedgangsspot: Nedlagt fabrikkbygning ved Ostkreuz. Må først klatre opp en vegg for å komme seg inn et vindu. Så på en eller annen måte finne trappen som tar deg opp gjennom en del fabrikkhaller som er nedspraya med grafitti (eks: "vi lider av kronisk kjedsomhet". Stakars postmoderne unger). Glassbiter overalt og tegn etter innendørs grilling. En brannstige tar deg fra 5. etasje og opp til taket hvor man ser utover hele byen...i alle fall østdelen. Ta med morgenkaffen opp så blir opplevelsen fullstendig. Om ikke, har et sted i nærheten frokost fra kl 6.00. Veldig bra Bauernfrühstück.

Ellers må Weekend også nevnes. Klubben i 15. etasje med takterrasse i 17. over Alexanderplaz. Kult sted, bra DJs, panoramautsikt over Bjørnebyen.

Beste bakgård: Rosi's. Kicker, bordtennis, bål, en eksentrisk mann med nydelig grillmat og god musikk. Sofaer og liggestoler. Inne dunker det av house og minimal i helgene i betongrommene i det gamle huset som sikkert en gang var en fabrikk, en konsert eller indiedisco en gang i blant på ukedagene.

Beste utflukt: Swinouscie i Polen med Matthias. Var nesten gråvær hele tiden, så vi hang på halvtomme enorme strender, så kitschy solnedganger og drakk hvitvin fra flaska med nøtter ved siden av, sykla rundt i den lille byen på forferdelige sykler. Oppdaga de skikkelige østblokkområdene bak de splitter nye kunstige strandpromenadene for de nyrike, spiste altfor store pizzaer.

Beste Scene: Bortsett fra kjellern på Intersoup, har jeg vært mye på Schokoladen. Veldig passe størrelse, mye bra interiør, billig, veldig varierende kvalitet på band, men det er også noe av opplevelsen.

...da jeg er et skikkelig liste- og oppsummerings menneske, har jeg hver måned skrevet en liten oppsummering av ting som har skjedd og slikt. Med på denne oppsummeringen, er også konserter, teater o.l. jeg har vært på. Dermed kan jeg si ganske nøyaktig hvor mye det har vært av slik. Dette kommer også med på

Band/artister sett live: ca 70

Teateroppsetninger: 10

Opera: 2
...og så kommer en gang i Filharmonien i tillegg...og tre TenSing-konserter, faktisk.

Begynnte visst å telle filmer i januar. Tallet er nok ganske ca.

Film: 40-50




Og da var vi offisielt kommet skikkelig hjem. Ikke flere å se fra Berlin på en stund (takk for nydelige besøk av Matthias og Jølle). Ingen planer om å se byen igjen før i november, ingen mulighet til å snakke tysk, ikke tyskt nummer mer. Bare MF og det trygge kollektivet i Lovisenberggata. Men det er ikke barebare.

Takk irgendwas/irgendwem for et fantastiskt år

Das war's..

Oppdatering

Nå begynner det å bli en stund siden forrige innlegg. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi Berlin er så hverdag for meg at jeg ikke har noe spesielt å fortelle. Mulig. Tenkte jeg uansett skulle fortelle litt hva jeg har gjort den siste måneden.

Forrige uke var siste arbeidsuke. Mandag siste håndarbeidssession med jentene, siste gang med dans og siste gang akrobatikk. Fikk ønske meg noe på akrobatikken, og fikk to nydelige pyramider.







Tirsdag avskjed med barna i Marzahn. Fikk 19 roser og lyst til å ta med meg halvparten av barna hjem. Bilder på

http://picasaweb.google.de/doromoll

Begynnte på språkskole på forrige mandag. Fint å lære noe igjen. Skal ta tysk som andrespråk-testen 22. juli og må forbedre meg litt. Vurderte å ta en del enkeltundervisning, men det er skamdyrt. Men jeg har på en eller annen måte klart å ordne ting bra. Da vi bare er to-tre på skolen med C2-nivå (starter med A1, så kommer A2, så B1 og B2 osv), får vi en klasse helt for oss selv. Torsdag fant jeg dessuten ut at den nyutdanna læreren som var hospitant hos oss (nettopp har fått jobb ved skolen) er interessert i norsk. Starter trolig neste uke tandem med ham. Jeg lærer ham norsk, han meg tysk. Da får jeg plutselig aleneundervisning gratis. Både på skolen (nesten) og privat. Snakker om flaks..


Ellers i det siste?
Søndagene er blitt "loppemarked- og teaterdag" . Var forrige søndag på en fantastisk oppsetning av Hedda Gabler på Schaubühne sammen med Jølle og Matthias. Modernisert, men heldigvis på en utrolig bra måte. Denne søndagen var Matthias og jeg på Die Physiker av Dürrenmatt på Deutsches Theater. Var også bra. I alle fall andre akt.

Hadde dessuten besøk av Martin og et par venninner av ham i starten av måneden. Var også på teater med dem, og ikke overraskende tok Martin over en av hovedrollene ganske tidlig i stykket. Veldig bra stykke, forresten. New York på 50-60-tallet. Da alt begynnte. Før det fantes ikke det moderne, hippe mennesket. En blanding av satire og nostalgi. Mest satire.

Var på en helt vill jazzkonsert forrige helg. Hadde vært en minijazzfestival på Savignyplatz og etterpå fant vi en tilfeldig klubb for å se kveldens siste konsert. Etter 5 min kom alle de vi hadde sett på scenene inn (de fleste medlemmer av BAA - black american artist assosiation). De fleste er jazzmusikere fra New York som kommer til Berlin for å leve livet man....ja på 50-60-tallet kunne leve i New York. Billig, fritt, kunstnere overalt. Konserten tok i alle fall helt av. Saksofonisten balanserte på bardisken, folk fra salen med fantastiske stemmer (og kanskje litt for mye hvitt pulver i nesa) hadde gjesteopptredner, duetter, improvisert spoken word, lufteanlegg fantes ikke, rommet var mindre enn et klasserom og det virka som om alle kjente alle.

Noen dager i forveien var jeg på Ólafur Arnalds på Bassy Cowboy Club. Strake motsetning til opplegget på Cotton Club (jazzklubben). Piano og strykekvartett, Alle ble bedt om å sitte gjennom konserten. Klassist med elektroniske elementer og litt pop. Nyydelig var det i alle fall.

Samme dagen, før jobb, var Matthias og jeg på führung i det gamle STASI-fengselet i Hohenschönhausen. Sterk opplevelse, egentlig. De som viser rundt er gamle innsatte. Alle som satt der, var politiske fanger. Dvs, de hadde ikke egentlig gjort noe galt, men staten var redd for dem. Vår "fører" ble satt inn da han var 19, men det var ikke første gangen han ble arrestert. Første gang var da han var 15. Han ble overvåka fra han var 14 da han hadde prøvd å forklare læreren sin at DDR ikke ble styrt etter demokratiske prinsipper. Han var innsatt i 5 mnd, men hadde, som alle de andre der, ingen anelse om hvor han satt. Til dags dato, kommer folk som plutselig kjenner seg igjen og innser at de endelig vet hvor de har tilbrakt år av livet sitt. Selv visste han ikke før etter 9 år hvor han hadde tilbrakt de 5 månedene som innsatt. I kjelleren fantes det fysisk tortur, men de fleste ble "bare" utsatt for psykisk. Noe som egentlig er verre. De hadde 120 fanger, men vår mann hadde aldri sett noen av dem. De eneste som får se andre, er de som har ektefeller, foreldre, barn eller kjærester der. Da hender det at man møtes "tilfeldig" i gangene på vei til og fra forhør (minst 8t hver dag), får muligheten til å se hverandre dypt inn i øynene for å så gå videre. Veldig mye forferdelig jeg kunne fortalt, men det tar mye plass. Det var i alle fall en opplevelse. m-m.

Juni har vært bra. Halvparten av de gode vennene forsvant i slutten av mai, men til gjengjeld er de som er igjen kommet mye nærmere. Har ingen store, konkrete planer for ukene som kommer (sett bort fra tysklæring), og det er bra sånn. Tar det rolig med tanke på høsten. Med leilighet på Lovisenberg i boks trenger man ikke å stresse mer.

Ellers er det EM for tiden. Her er det veldig EM. VM for to år siden var et vendepunkt i den tyske historien. Endelig var det lov til å være stolt av å være tysk igjen. Når Tyskland spiller når, er det tomt i gatene og om de vinner, kan man glemme å f.eks. prøve å sove (slik som jeg prøvde en gang). Onsdag spiller Tyskland mot Tyrkia. Da Berlin er den byen i verden med størst tyrkisk befolkning...eller noe sånt, blir dette spennende. Jeg skal i teateret. Mannen uten egenskaper av Robert Musil. Ellers er det alltid utsolgt ved Deutsches Theater, men på denne dagen trenger man ikke engang forhåndsbestille. Tyskere ser fotball. Alle.

Film og tull og tøys

Salvatore fra seminaret for frivillige i Witzenhausen har satt sammen noen minutter film fra seminaret. Jeg er hun som hele tiden har håret som dekker ansiktet, har jeg funnet ut.

http://de.youtube.com/watch?v=7bBQhnvEwLA

Her er det forresten mer enn 30 grader og det blir bare varmere. Meldt sol sol sol de neste dagene også. Lyst er det også hele tiden, sikkert som hos dere. Mer hos dere, egentlig. Soloppgangen kommer før man rekker å komme seg hjem for natten, slik som har vært mitt tilfelle de 3 siste dagene. Men det er helt greit når man får muligheten til å nyte den fra taket på en 5 etasjes nedlagt fabrikkbygning, slik jeg fikk på søndag morgen.

God sommer!

En helg i mai

Bake kaker og boller til barna på jobb som avslutningsmarkering for en god kollega. Görlitzer Park etter jobb med Matthias og Phillip, tepper, lunka rosévin med skrukork kjøpt på veien i store plastbeger (vi fikk til og med gratis tyrkisk tyggis med på kjøpet), solnedgang, spise kakerester og sparke ballen tilbake til de som spiller fotball bak oss ganske ofte.
Så friluftskino. Sånne strandstoler til å ligge i, teppene er fortsatt med, svære, grønne trær omgir oss, kan skimte noen stjerner, god film.

Så er det medarbeiderutflukt på lørdagen. Ut på landet med damplokmotiv etter felles frokost. Ut på sommerfest på jernbanemuseet i en dorf. Is og brus og kortspill i skyggen og så tilbake. En trist avskjed på hovedjernbanestasjonen. Nå er den kollegaen som skulle slutte virkelig vekk. Sånn er det vel når et år går mot slutten. Nå begynner de å forsvinne. Så fortsetter opplegget med grilling før vi under 30 stikkker av når det nærmer seg midnatt. Bar ved elvebredden med gode venner, lysekroner i trærne, bål, bordtennis- og billiardbord står litt tilfeldig utplassert på gresset, gammel jazz fra høytalere skjult i trærne, ser på vannet, på de andre "strand"-utestedene nedover elvebredden, høyhusene som stikker opp bak, et tv-tårn i horisonten, stjerner på himmelen. Så går man hjem.

Sove lenge på søndag. Vaske opp i joggebukse. Bli overrasket når klokka plutselig er 5 uten at noe fornuftig er blitt gjort. Drikke kaffe og te med ei god venninne i ettermiddagssola på en kafé med hjemmelaget is vi plutselig kom over da vi var på feil vei til et annet sted. Jeg lærer henne å hekle sjal, hun hjelper med meg tyskoppgaver. Kjøpe pizza til 2€ stykket og spise dem på en gressflekk helt i randen av bykjernen mens man ser på folk som spaserer nedover gata som passende nok heter Sonntagstraße. Rusle hjemover i en stille gate. Nå og da går man forbi falleferdige bygninger og støvete bakgårder hvor klubber og barer har flyttet inn. Komme hjem og gå tidlig i seng. Sitte for lenge på nettet i senga. Sovne litt senere mens stjernene skinner i vinduet rett over senga. Kanskje.

Om ti minutter begynner en ny uke. Arbeidsuke. Nr. 39 av 43.


God natt!

Gentrifisering del II

Som et tillegg til siste innlegg om temaet, tenkte jeg å legge til litt personlige erfaringer de siste dagene.

Husker man hva jeg sa om Wedding? Weding er bydelen med flest nasjonaliteter i Berlin. Hele 31,8 % er ikke-tyske, 40 % av skolebarna har en annen kulturell bakgrunn.
I 2005 lå arbeidsledigheten på nesten 26 %, 17 % levde på trygd og 27 % under fattigdomsgrensa. Det betyr billig leie, og det betyr igjen at studenter etablerer kollektiv, gallerier dukker opp og kunstnere slår seg ned. Sier man i alle fall - men det har man sagt i mange år om flere bydeler. Saken er bare det at det er vanskelig å snappe opp i starten av en utvikling at en bydel blir hippere. Det skjer bak lukkede dører.

Lørdag var jeg på fest i Wedding. Jeg, ei fansk venninne og ei venninne av min venninne skulle på en konsert med bandet til ei venninne av min venninnes venninne. Før på dagen var det visning av kortfilmer, teater og preformance på stedet konserten skulle være. "Wedding?", tenkte jeg. "Blir spennende å se hva dette blir". Wedding er nemlig kjent for de gamle hjørne-kneipene fulle av middelaldrende øldrikkere. Og det var egentlig alt de er kjente for når det går på uteliv.

Vi finner adressen. En rolig blokk. Vi går inn i bakgården, så inn i enda en bakgård. Her sitter tre gutter ute og røyker. "Helt opp", sier de, og vi ser lys der oppe i 6. etasje. Går opp. "Hvem er dere? hm...ja...ei venninne av ei venninne av ei venninne til hun vokalisten i bandet.." Og vi kom inn. En toetasjes leilighet med store, nydelige rom. Mennesker overalt. Har aldri sett så mange mennesker i en leilighet, balkong, "A Clockwork Orange" gikk kontinuerlig på badet, og bandet begynner å spille i stua. Her bor 4 studenter. Jeg snakker med noen om det, og sier at slik hadde man ikke hatt råd til i Norge. De sier at de trolig må betale ganske mye her. Kanskje 350 €. Hah. Etterpå danser man til Billy Holliday. Så går man hjem og føler man har fått et glimt av starten på noe.

Når noe blir født, dør noe annet hen. Søndag var jeg på Bar25, det kanskje mest kjente afterparty-stedet i byen. Åpner torsdag og stenger søndag. Fredag morgen er kanskje det eneste tidspunktet det ikke er fult der. Stempelet man får gjelder for hele helgen - blir derfor litt som et sted man alltid kan gå til. Og det gjør man visst. Starter kvelden der, går et annet sted, enda et, og kommer tilbake på morgenkvisten. Blir noen timer, kanskje sove litt hjemme, og så hele greia en gang til. Søndag nevnte de på at de hadde stempla rundt 5000 denne helga. Glemte jeg å si at området er riktig lite? Kom inn med nød og neppe da vi kjente noen som alt hadde stempel. Stedet ligger ved elva, har trær overalt, men tydeligst av alt er kanskje tettheten av pene, hippe mennesker. Vanskelig å finne så mange pr kvadratmeter. Det finnes mennesker som nesten bor der. Kjæresten til en venn av meg hadde selv vært der 13 timer dagen før, men hadde sett ei som hadde vært der siden torsdagen.

Dette er siste sesongen. Neste år begynner byggingen av....kontorbygg. Nemlig. Hele elvebredden privatiseres, og et enormt område skal bebygges av selskaper som på en eller annen måte jobber med media. Og menneskene? Hvor går de? Til det neste ledige stedet. En dag er de kanskje i Wedding.

Surfpoetene

I Berlin finnes det et artig litterært fenomen. De kaller seg Surfpoetene. Hovedsaklig går det ut på live litteratur, men finnes også i bokform. Med CD. En gang i uka leser de høyt for et publikum. Noe fra bøkene sine og noe de har skrevet i uka som har gått - gjerne til et gjennomgående tema for kvelden. Noe prosa, noe om uka som har gått i verden, noe noveller, noe sang og noe udefinert.


Teatersalen i Ballhaus Ost fylles sakte. De fleste kommer i par, noen i grupper på tre, noen i større grupper. De aller fleste i 20-30 årsalderen. Ingen tør sette seg på første rad. En skiller seg ut. Han sitter på siden helt fremst. Intil veggen på selve scena. Han har skinnbukser, en slitt jakke i dongristoff og langt tjafsete hår. Han beveger seg i en slags rytme. Han danser en slags bølgende dans. Det er som om han har musikk inni seg. Han drikker av ølet til de som snart skal fremføre ukens arbeid. Han ser ut til å kjenne dem, men de ser ikke ut til å kjenne ham.

Es geht los. Applausen etter presentasjonen er spredt. Publikum er visst ikke av den klappeglade typen. Det første som skjer er at det inviteres til en bønn. Alle må si etter ham der fremme på scena. Vi ber om slutt på lønnsarbeid. Arbeid som ødelegger dagen og natta. Som gjør menneskene slitne. Vi ber om at alle skal få lov til å gjøre som de vil med dagen og skal kunne leve godt på pengene vi får for å ikke arbeide. Vik fra oss, lønnsarbeid! Maner han der fremme, og folk kniser. Etter et rungende "amen" får vi utdelt flyere til en demonstrasjon som skal finne sted 2. mai - de arbeidsløses dag. Demonstrasjonen skal være et protest mot tvunget lønnsarbeid, for mer roboter og maskiner og for minst 300€ i arbeidsløshetstrygd. Alle ler. Det ser ut til å være poenget også.

Noen tekster leses, alle ler. Mange ganger. En gjestebok blir sendt rundt, og det beste innlegget fra forrige uke blir lest høyt: "Han tjukke med brillene er morsomst".

Alt er harmonisk. De er morsomme, vi ler.
De legger inn litt politisk satire, vi forstår.
Vi tilfredsstiller hverandre. I hvert innlegg blir demonstrasjonen på de arbeidsløses dag nevnt. Vi ler, men de ler ikke med lenger. Nå har de nevnt det 7 ganger, og hver gang ligger det litt mer alvor i det - litt mer ærlighet og autentisk engasjement.

Det er da mikrofonen blir åpnet for publikum at harmonien blir ødelagt. De der framme oppfordrer alle til å delta. Sier det ikke er så viktig hva man gjør, bare det er selvprodusert. Forrige uke var det en som røyka i mikrofonen. Det var også et fint bidrag.
En utenlandsk kvinne, Irina, kommer frem. Hun snakker gebrokkent tysk, den omvendte ordstillingen tyder på at hun er ungarsk. Hun ber om et skjerf å til å binde forran øynene. Hun får det motvillig fra salen. Kanskje fordi man ikke helt forstår hva hun ville, kanskje fordi man ikke har lyst til å blandes inn, kanskje fordi man er litt redd for hva denne frimodige kvinnen er i stand til. Kanskje fordi de færreste har med skjerf. Temperaturen har vært oppe i 20 grader de siste dagene. Jeg vet ikke.

Hun virker beruset. Ikke mye, men det er likevel tydelig. Hun begynner å snakke om kjærlighetslivet sitt. Paret hun er her sammen med er ikke interessert i å høre, sier hun. Ingen ler. Skulle vi? Hun hadde sin første kjæreste i 16-års alderen, og har hatt 30-40 siden den gang. For hver nye mann eller kvinne hun var sammen med, gikk nivået ned. Hun snakker og snakker. Vi venter på poenget - forventningene stiger og stiger, men redselen for at poenget ikke kommer, at hun har misforstått settingen, ligger i rommet. Hun sier at hun nå har bestemt seg for å prøve seg på singellivet. Hun har nesten ikke hatt noen kjærste den siste uka. En og en halv uke, nærmere bestemt. Og nå sier hun "ich will Liebe mit euch machen". Hva skal det bety? Hvordan? Hva mener hun? Hun vil elske med oss. Hun får skjerfet knyttet på og hun begynner.

Små stønn til å begynne med. "Oh baby". Hun stryker seg over brystet, over magen og ned mot skrittet. Stryker og styrker, stadig heftigere. Først ler vi, men så blir vi usikre. Hva vil hun med dette? Noen stirrer stivt framfor seg. Noen snur seg bort, noen flirer. Vi tenker nok det samme. Når skal de stoppe henne? Forfatterne drikke øl, rister på hodet. Noen smiler, noen ser oppgitte ut. De ser ikke ut til å ville gjøre noe. Mannen med skinnbukser koser seg. Han danser med bølgende bevegelser. Løfter armene i en jevn rytme og skyter pekefinger og lillefinger i været. Irina tar den andre mikrofonen og presser den mot brystet mens hun snakker og stønner i den andre. Mikrofonen som hun presser mot kroppen, beveger seg nedover mens stønningen blir heftigere. Så er hun ferdig. Vi puster lettet ut. "oh baby? nicht da hinten? Na..ok" Så får vi en klynkende finale.

Applausen er sterkere enn noen gang før i kveld. En blanding av lettelse og facinasjon, men facinasjonen er vanskelig å beskrive. Facinasjon for å tørre? For å dra det så langt? Er det et forsøk på en kjapp, hard klapp for å få henne av scenen så fort som mulig?

Surfpoetene starter igjen. Hvordan følger man opp noe slikt? "Ja...han i forrige uke hadde noe Schiller-inspirert, men dette var jo også noe", sier han tørrvittig. Det kommer en sang og poeten danser til. Mannen med skinnbuksene vil være med å danse. Han bruker sine bølgende bevegelser, ølflaska i hånda, armene i været. Vet noen hvem han er?

Demonstrasjonen blir nevnt flere ganger. Vi ler fortsatt, men ikke like sevsikkert som før. Poetene begynner å bli irriterte. En av dem tar ordet og forteller oss at det ikke er noe å le av. De mener dette. De vil at barna deres skal vokse opp i et samfunn hvor man ikke trenger å ha en betalt jobb for å overleve. At det også skal settes pris på andre typer aktiviteter. Også om dette er å ikke gjøre noe. Argumentene kommer som perler på en snor. "Vi vil ikke at barna våre skal vokse opp med penger bare for arbeid og unyttige ting!"
"Hvilke ting?" Spør en av de andre.
"T-skjorter...og sånn". Sier han som holder appellen. Som bifall, vrenger en av poetene av seg t-skjorta. Ingen ler. Ville han at vi skulle le? I løpet av det neste innlegget lar en etter en av de andre poetene t-skjortene falle til gulvet. Mannen med skinnbuksene er opprømt og sliter av seg jakke, skjorte, kjemper litt for å komme seg ut av t-skjorta - men det er ingen som ler. Han som startet er ikke ferdig. Han tar av seg skoene og begynner å tukle med beltet sitt. Alle ser litt usikre ut der de står i bar overkropp. Ser ut som om de har aller mest lyst til å kle på seg igjen, men nå er det ingen vei tilbake. Slik ser det ut. Den første står nå bare i undertøyet. Han smiler bredt, men ikke selvsikkert. Snart står alle der i bare undertøy. Ingen ler. Nå vil de dra det så langt som nødvendig er for at vi skal le. For en eller annen gang må vi vel begynne å le?Nei. Det gjør vi ikke. Jeg synes litt synd på dem. De tenkte kanskje de skulle være morsomme, men ingen synes at de er det. Den typen grenser ble allerede dratt for langt av Irina. Nå vil vi ha anstendighet. Eller er det noe annet? Hvorfor ler vi ikke? Og er det egentlig poenget? Eller er det vi som har misforstått noe?

Selv når alle 6 står der splitter nakne, er det ingen som ler. Noen flirer, noen ler lydløst, men uten smil. Latter uten smil, liksom. Litt mer liv blir det når den ene begynner å synge en sang som handler om at isutsalget på Helmholzplaz er stengt. Han danser litt, og det ser litt pussig ut. Han ser ikke flau ut lenger. Ingen av dem ser flaue ut lenger. De inviterer til polonese da de er ferdige. 6 nakne menn. Publikum rømmer rommet. Min venninne og jeg går opp for å levere flaskene våre. Mens vi står der kommer de. I rommet er det bare vi to og han bak baren. 6 nakne menn kommer opp trappa.

De virkelige gentrificationbarna

I september skrev jeg såvidt om hvordan berlinerbydeler gikk fra sliten og gammel til hip. Prosessen er nok som i andre byer, men her går det gresselig fort, og dermed har de fleste oppled prosessen på kroppen. Det er også veldig mange som har mye...meninger om verden og sånn her. Dermed er det også mye motstand mot forandringene og mye bråk rundt det (noen sier til og med at de klarte å stoppe opp-hippingsprosessen i SO36, øst-Kreuzberg, på 80-tallet. De nye "fine" spisestedene klarte seg ikke i det som på den tiden var "die Szene"). Revolusjon vil de ha, skriver de på veggene, men når forandringer kommer, blir det liksom aldri slik som de hadde tenkt seg. Jeg forstår at man ikke liker det når man blir kasta ut av nabolaget sitt fordi de hippe og rike vil bo der - kanskje nettopp fordi slike som deg bor der, men det var ikke diskusjonen jeg skulle inn på. Det jeg hadde lyst til å skrive et par ord om, er dette fenomenet. Gentrification. Det har nemlig et navn. Det fant jeg ut kort etter innlegget i september. Til nå finnes det ikke noe tyskt ord for det (gentrifizierung har jeg sett skrevet, men det gjelds ikke) - så nytt er det. Naja..oppstod på 80-tallet i USA i allefall.

Normalt snakkes det bare om hvordan bydeler blir stadig hippere. Mitt nabolag, for eksempel, ble etter murens fall og fram til...ca 95 kanskje hippere og hippere. Alle som betød noe innenfor kunst hang her. Nå er det sigar, whisky og vinbutikker i gatene, gallerier, horer og mest av alt: turister.

Gentrification har flere ansikter. Et sted som blir sterkt berørt for tiden, er Märkisches Viertel. Flytter kunstnere inn? Nei. Studenter? Nei. Blir det mer Latte og Bionade å se? Nei. Nei? Hva da? Når det sprenger innenifra trykker det mot utkantene. Det er ikke barna som vokste opp i Prenzlberg som er barna av gentrification. Det er ikke de som i Prenzlauer Berg som har vokst opp med Waldorfschule, Abendteuerspielplatz, bevegelsesteater, mamma som trener yoga 2 ganger i uka og de som tror at ikke-bio er spesialproduktene som bør få æren av å være levende bevis på byforandring.

Når jeg spør barna i MV hvor lenge de har bodd der, svarer de fleste mellom 1 og 3 år. Så spør jeg som regel hvor de bodde før det. Standard svaret er: Født i Kreuzberg, så forskjellige steder i Wedding (nordre del av Mitte), så til MV. Noen er født i Tyrkia, noen har bodd i Neukölln og/eller Alt Moabit (del av Tiergarten) i mellomtiden. Men Kreuzberg først og Wedding før MV, er standard.

Titt på kartet i forrige post. Ser vi et mønster? Det er alltid noen som blir pressa ut år de hippe flytter inn. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg synes bare at vi ikke skal glemme dem.

De mange byene

Det som DeLillos sier om Oslo, "hvert strøk en verdensdel", passer perfekt for Berlin. Når folk spør etter sentrum i Berlin, blir man litt forvirra. Skal man si Unter den Linden? Nei...der er det jo ingen, men det er der man liksom skal ha tatt bilde når man er her. Er det Potsammer Platz? Det var i alle fall det som var planen etter at muren falt. Man man kan da ikke konstruere et sentrum? Resultatet er i alle fall blitt et wannabe downtown-område uten sjel med masse turister. Er det det gamle sentrumet til Vest-Berlin - Ku´damm? Det er da det styggeste stedet i hele byen - naja..etter min mening i alle fall. Det er et sentrum, men det er bare turister der og. Og kjedebutikker i hus med stygg 70-80-talls arkitektur og flassende maling i pastellfarger. For noen blir kanskje Friedrichsstaße i Mitte hovedgata, for andre Oranienstraße i Kreuzberg. For andre igjen området rundt Kastanienallee. Alt etter hvor man bor. Hver bydel har i tillegg sitt enorme rådhus. Et signal på uavhengighet i tiden før alle de små byene fikk beskjed om at de var bydeler i Berlin, ikke dorfer.

I tillegg kommer de små landene. For et par dager siden var jeg i Kreuzberg og skulle kjøpe noen billetter. Det var nydelig vær og varmt, så jeg tenkte jeg skulle ta en spassertur i når jeg først var på bena. Nå er jo Kreuzberg kjent for å være lille-Tyrkia, men jeg har skjelden følt mer enn at det var mye Döner og en del tyrkere. Ikke Tyrkia. På en eller annen måte må jeg ha forvilla meg inn i gater hvor den kjente betegnelsen stemmer. Alle kvinnene jeg møtte hadde en eller annen form for hodeplagg, de hadde ikke orka noen steder å oversette butikknavnene eller reklameskiltene utenfor fra tyrkisk til tysk. Plutselig befant jeg meg midt i et marked hvor folk pruta på tyrkisk og stoffmeterne gikk som varmt hvetebrød. Svinekotelettene var ingensteder å se, og moskeen raget over alle andre bygninger. Det at det av en eller annen grunn var nesten 20 varmegrader denne dagen også, gjorde meg enda mer forvirra. Byen lukta slik til og med annerledes. I Kreuzberg går man ikke altfor lenge før man har tyskere, amrikanere og svensker på alle sider igjen. I Neukölln, derimot kan man gå en stund før man kan stadfeste hvilket land man befinner seg i.

static.flickr.com/91/232243448_ace5bc002e_b.jpg

Det finnes også andre områder med en spesiell påvirkning av andre kulturer. Prenzlauer Berg, for eksempel. 1 av 3 snakker engelsk, 1 av 3 spansk eller svensk og resten tysk. På et par kafeer kan du ikke en gang regne med å bli forstått på tysk. En av dem er den jeg sitter på nå. St. Oberholz. Å komme inn hit, er som å komme inn i en...internasjonal verden. Nå ligger stedet strengt tatt en km. fra grensa til Prenzlberg, men for min del, er Rosenthaler Plaz starten på ikke-Mitte. Her inne snakker 70% engelsk, alle sitter med macene sine og gjør forskjellige, mest kreative, ting. Standarden er 3 menn, midt i 20-åra, utseendemessig veldig heldige, samlet rundt en mac og diskuterer og peker. Sånne grafikkfolk for det meste. Han som sitter ved siden av meg leser noter. Andre jobber på myspace sider. Andre igjen driver vanlig buisness.

300 meter lenger ned i gata, kommer man til et slags jødeområde. Før i tiden, før krigen, var området virkelig et jødeområde. Synagoge, skoler, høgskoler, gravplass osv. for jøder. I dag er det masse minnesmerker. Fortsatt er det jødiske kafeer, butikker, synagogen ble åpnet igjen i 95 etter fiksing av skadene etter krystallnatta, "menighetshus" finnes her og koshermatbutikk.

Andre steder har man områder hvor antallet okkuperte hus er høyere enn andre. Nå skal det jo sies at i de delene av Berlin hvor jeg er kjent, ligger de jevnt over strødd utover - noen mer kjent enn andre. De mest kjente er vel Køpi (utsangnet Køpi Bleibt! står til og med på vegger i Oslo), huset i Yorkstr. De to i Rigaerstr. og kanskje også Tacheles. Tacheles er allerede overfylt av turister og økonomisk virksomhet, men likefult okkupert. Intill videre. MEN i alle fall. Man har da deler av byen hvor du sikkert kan bli drept for å gå i pels eller barbere av deg håret og si noe stygt om innvandrere. Deler av byen hvor folk rømmer bygningene på 1. mai og som kafeene året rundt bare selger bio-ting. Og så 5 min bortenfor kommer man plutselig inn i et helt annet "rike"

(Bioting er vel forresten ikke så spesielt for disse områdene. Slik er det overalt. I alle fall i Prenzlauer Berg, Kreuzberg og delvis Friedrichshain og Mitte)


...med et kart blir alt litt mer oversiktlig. Jeg bor i Mitte, jobber helt nord på grensa mellom Pankow og Reinickendorf. Jobber også i Marzahn.

Forresten er bloggen til St. Oberholz ganske underholdende. De legger ut alt som er glemt igjen. Handlelapper, servietter som er skribla på...noen glemmer solbriller, andre sko. Andre igjen nøkler. Hyggelig side. Det var forresten en toetasjers BurgerKing der hvor St. Oberholz holder til nå. BurgerKing gikk dukken, men kafeen går så det suser. En by hvor slikt skjer, er det fint å bo i. Tenkte jeg bare skulle si litt om steet. Litt reklame. Jeg sitter tross alt her og bruker det trådløse nettverket deres.

Ja. Det var dagens innlegg. Bare noen greier jeg kom på i farten, liksom. God helg!

Påskeferie

En måned siden siste innlegg. Må ta igjen litt nå. Jeg har hatt påskeferie! En uke på BOLK i Norge, en deilig uke på fjellet, besøk av Karoline og Martine her i Berlin, og enda en uke fri.

First thing first...Martine og Karoline på besøk.
Noe av hva vi har gjort:

- Drukket masse kaffe/kakao/te
- Gått i vannrett snøvær
- Vært på museum for industridesign og musikkinstrumenter
- Vært på blues/folk/rock konsert i kjellern på Intersoup
- Spist lange frokoster hjemme og på kafé
- Tusla mye

...og hatt det etter min mening veldig, veldig hyggelig:) For grundigere utlegging: se Martines blogg (link på venstre side)




Hva gjør man når man får en uke fri i Berlin? Gå i teateret slik man hadde tenkt - nå som man endelig hadde tid? Lese tysk gramatikk og endelig lære skikkelig konjugasjon av adjektiv - også slik jeg tenkte? Nope. Hva da? Henge rundt og kose meg med venner og uten. Lese litt. Se litt film. Slik som alltid. Etter nydelig besøk av Karoline og Martine var jeg litt trist, så jeg ringte Tobi og vi spiste chicken curry, drakk te og spilte backgammon (takk Karoline for å være en god lærerinne).





Onsdag tulla jeg litt rundt, tok en skikkelig joggetur og traff en venn på kvelden på kafeen hvor møblene er til salgs...en av dem. Kaufbar. De har masse spill, veldig interessant gjestebok og kakene er hjemmebakte.



Torsdag spiste jeg Sushilunsj med ei venninne fra språkskolen, vi gikk en veldig lang tur i soooolen og var på konsert på kvelden med henne og Matthias. The Telles og Lily Electric.

...hvis man ser nøye etter, ser man TV-tårnet bak trærne. Her står vi på berget i Volkspark Friedrichshain.

Fredag tok jeg meg en sikkelig spasertur. Været var helt ok, men du vet i sånne tilfeller hvor du leter etter den perfekte kafeen? Da finner du den aldri. Ble mer og mer sliten i beina, ble litt trist og en del ensom.

(et dyr i en park. Innesperra slik at bybarna skal få se ekte dyr. Jeg tror kanskje den kjeda seg.)

Gikk hjem. Så en film (Herr Lehmann. Veldig, veldig morsom). Så ble det plutselig knallvær igjen, og som en ekte nordmann, måtte jeg selvfølgelig ut. Leste bok på kafé, men var fortsatt litt ensom. Skulle ikke denne dagen være helt på min side? Joda. Da ringte Antonine (fransk venninne), og vi gikk på kino. Juno. Tror jeg aldri har ledd så mye av en film. Anbefales på det aller, aller varmeste. Etterpå spiste vi döner og türkpizza på en bro over spreen så gikk vi på en klubb som ligger i en liten, nedlagt fabrikkhall. I motsetning til alle dunk-dunk-dunk-klubbene, spilte denne ganske så rolig, fin musikk (kaller seg den stilleste underholdningen i Kreuzberg) som gikk over til Django Reinhard som gikk over til sånne sanger som alltid kommer med på "100 best songs ever". Ei jeg er sikker på at jeg har sett på film var dj mens folk i alle aldere dansa. Det var et fint sted, synes jeg. Så te sammen med ei Ronja på en av de hundrevis av Wohnzimmerstedene (sånne steder der du føler at du har sneket deg inn i noens stue). Denne hadde et ekstra pluss med at det var kino i bakgården.

Lørdag så jeg på film. Metropolis (tysk fra 1927) og der Blaue Engel (med Marlene Dietrich og greier fra..29 eller noe). Leste litt bok, drakk mye te, rydda litt.. Så spiste jeg med Christian (kollega) før vi gikk ut sammen med Matthias.

...En sushibegeistra Christian

Søndag var jeg invitert til frokost hos en venn av meg. Spiste lenge, lenge mens folk noen ganger kom innom for å titte på leiligheten. Han søker nemlig en ny mitbewohner. Da han skal emigrere til Norge om et år eller noe, har han lyst på noen som snakker norksk. Noen som trenger et rom i en av de fineste delene av Berlin for under 300€/mnd for et eller to semester? Etterpå så jeg film igjen (har visst fått noe over meg). Noe tyskt fra 70-80 tallet. Den Christiane K. filmen. Hvorfor føler jeg ingenting når jeg ser 13-åringer sjangle rundt på en skitten jernbanestasjon i heroinrus svettende med fett hår og svarte ringer under øynene? Hvorfor ikke en gang når jeg vet at det virkelig var slik på den tiden? Det skulle jeg gjerne visst. Synes det bare så vondt ut å sette sprøytene. Det bør jeg finne ut av. På kvelden var jeg med Antonine på Erik Truffaz Quartet-konsert på Quasimodo. Fantastisk bra. Jazz med mye elktroniske effekter, litt soul, litt rock. Slikt i en skikkelig jazzkjeller er en bra avslutning på den tre uker lange ferien fra jobb. Å komme tilbake igjen på jobb, blir litt som å hoppe ut i kaldt vann. Lenge siden sist. Men jeg har sikkert godt av det - om ikke annet, så for...karakteren.

Berlin bryter sammen

Først kom Emma - stormen. Det regna og regna. Så gikk det over til å sludde og til slutt snø. Alt etter et par uker med varm vind og 10 grader pluss daglig. Været ble schizofrent. Sol, så stormet og piskeregna det i 2 min og så var det sol igjen. Så begynnte det å snø samtidig som sola skinte. I går våkna vi til store snøflak og et hvitt landskap med strålende sol. SÅ regna det litt, storma litt, og sludda litt igjen. Gjerne alt samtidig.

Så kom streken. BVG streiken det hadde gått rykter om i noen måneder, men som ingen ville tro på. BVG er forresten Berlins kollektivtilbud (minus s-bahn). Berlin har et genialt kollektivsystem som gjør byen greit liten, men uten BVG er Berlin stor. Veldig stor. Og nå har BVG streik på ubestemt tid, trolig i alle fall 10 dager. Så begynte det å hviskes om GDL-streik (lokførere). Dvs all transport inn og ut av Berlin i tillegg til s-banen som går rundt og gjennom bykjernen. Trolig starter streiken mandag. Da kan man glemme å komme seg av flekken. Selv bruker jeg 2 timer til og fra jobb til sammen hver dag ved hjelp av kollektivtrafikk. Slike strekninger kan man ikke uten videre sykle når det blir streik. I alle fall ikke i storm.

Men sykkelen tok jeg i bruk i dag da jeg skulle skrive under noen papirer et par kilometer fra der jeg bor. Det var veldig mye politi på veien som sperra gater. Pussig. På veien tilbake ble jeg møtt av det eneste toget som ser ut til å komme når det skal i disse dager. Demonstrasjonstoget til...BVG? nei. GDL? nei.
Lærerne. De streiker nemlig også.
Toget var en kilometer langt og fult av pedagoger som tilla på sykler med barneseter, bar hjemmelaga bannere og spilte på div rare instrumenter (vaskebrett f.eks)
Det går rykter om at enda flere sektorer er på randen til streik.

Heldigvis rømmer jeg byen på søndag og håper alt er i orden igjen til langfredag da jeg kommer tilbake.